For uinnvidde er det ikke her snakk om Vålerengas «Apeberg» eller «Fugleberg» eller ett eller annet kupert landskap hvor som helst i verden.  Neida – «Berget» vårt finnes kun et sted på denne jord, nemlig i nordenden av «Plassen», den gamle grusbanen i Lommedalen.

IMG_0003

I 60 åra var det nemlig på «Plassen» at ting som telte noe skjedde. «Plassen» var hjemmebanen til våre fordums helter. Helter som gikk datidens storheter som Kjell Kaspersen, Trygve Bornø, Olav Nilsen og andre perifere landslagsspillere en høy gang.

Dessuten var «våre» helter mye enklere å forholde seg til. Hvem våre helter var? A- laget selvfølgelig!
Hvem «vi» var?  Vi – det var oss gutta i 10-12 årsalderen som slang rundt på «Plassen» ved enhver anledning når ikke skole eller andre plikter kalte.  Og vi gutta beskuet altså våre helter fra vår egen faste plass, nemlig Berget. Der satt/lå/sto vi og fulgte A-laget med innbitt patriotisme og grenseløs beundring.  Vi så for eksempel Tore Solvang. Mannen som innførte «one touch» fotballen i dal`n. Han trengte bare one touch så var både motspiller og ball ufarliggjort. Innbitt og kompromissløs satt han øya i motstanderens møtende spiss. Etterpå glisende joggende tilbake til egen 16 meter. Den møtende spissen satt fortumlet igjen med alvorlige overveielser om å fortsette karrieren som back eller midtbanespiller.  Nei- Solvang ‘en glemmer vi ikke. Eller Odd Tore Johnsrud. Panter` n! Tiger `n!  Keeperen som skreik mye høyere enn han hoppa. Han dirigerte sitt forsvar med myndig røst, ofte lenge etter at ballen lå i mål. Dèt var uinteressant. Odd Tore skulle nemlig skrike ferdig!  Når han hadde «dagen» tok han absolutt alt som kom. Med sammenknepne øyer under sixpencen var`n overalt. Kjell Kapersen? Forget it!

I tillegg var han grei med oss gutta, og det visste vi å verdsette.

Ta også en mann som Gunnar Bakken. Han er til dags dato den eneste fotballspiller som ikke tok seg til panna etter å ha nikket et keeperutspill med en av datidens plastbelagte regnværsballer.  Gunnar gikk uanstrengt til pause med kommunal rødgrus i panna, som han hadde pådratt seg etter 10 minutter av første omgang.  Sånt imponerte oss gutta!

IMG_0002

Rappkjefta og frempå som guttunger flest lot vi den aktuelle dommer få del i alle tilegnede skjellsord og tilrop. Noen nye produserte vi dessuten selv. I så måte mener jeg å huske at Espen Johnsrud var et utømmelig oppkomme…
Disse lot vi ustoppelig hagle over denne ulykkelige mann som sikkert gjorde så godt han kunne, og sikkert også i tråd med regelboka. Hvilket sjelden var godt nok for oss gutta. Vi var ingen racere på regler og sånt, og skreik hver gang han blåste. En visste jo aldri!

En episode glemmer jeg aldri. Lagene sto klare på banen, men ingen dommer hadde kommet. Krisen nærmet seg da det kommer en bil i hundre opp Skolegata, brekker inn til høyre, og stanser i en sky av grus og støv. Ut spretter dommer `n, ferdig skiftet. Ett sprang bortom kiosken for «ei i lompe» – han hadde ikke rukket middagen heller. Pølsa går ned på høykant og han setter kurs for banen, setter fløyta til munnen og blåser. Ikke en lyd kommer. Han tar fløyta i nærmere øyesyn, og fastslår årsaken. Fløyta er full av halvtygd pølse! Da vi gutta oppdaget årsaken var det så vidt vi ikke datt ned på banen i de verste latterkulene.

I pausen var det muligheter for brus for oss som hadde slektskapet i nærheten.  Da trakk vi ned fra Berget og søkte vårt faderlige opphav.  Man pleiet de familiære bånd med diskret kremting for å påpeke en særdeles tørr strupe. Det virket alltid. Så sto vi der da med brusen vår sammen med fotballekspertisen i dal`n. Der var «Eid`en» – Jan Eide.
Den første i dal`n med Wet Look sveis. Og «Søren», eller «Brødkjører`n» om du vil.  Riktignok uten Wet Look sveis – han hadde egentlig en enkel sveis – med South State sneipen i munnviken, og med engasjerte refleksspark under kampens gang.

IMG_0001

Også Kapo `n da.  Olaf Åmot.  Det var tomt på Plassen når ikke Kapo ‘n var der med vogna si på sin faste plass. Han var en mann man burde holde seg inne med når lagoppstillingen for lilleputtene skulle settes opp. Den ble for øvrig satt opp i et forlenget storefri med lærer Ullebergs delvise velsignelse. Etter kampen dytta vi`n hjem.  Det ligger rester etter sålene på mange lefsete joggesko i størrelse 34-38 i Gamleveien…

Når andre omgang begynte var vi på plass oppe på Berget igjen.  Utørste, og med et distansert forhold til opphavet igjen. Spennende tror jeg aldri det var.  Hvis vi da ikke spilte mot erkerivalen Værket da. På verket sto nemlig Walter`n i mål. Eller Åge Walter som var hans egentlige navn. Han var, på tross av sin omfangsrikhet, en meget habil keeper. I tillegg var han en god venn av mange Lommedølinger. Det var en lei kombinasjon å forholde seg til for oss gutta. En grei kar og keeper på Værket! Etter kampen svetta `n som en steam dusj og var minst like sliten som Panteren – mopeden sin.
Der satt vi da oppe på Berget og absorberte inntrykkene og stemningen under kampens gang. Vi så Kjell Nystrøms lissepasninger, Sverre Kleven – scoringsmaskinen og Rolf Buruds kompromissløse forsvarsarbeid. Husker ennå Kjell Nystrøms formaning første gangen vi skulle få orntli` trener:

«Nå skal dere slutte å sparke fotball – dere skal spille fotball».

Etter kampen var det vår tur.  Hvis noen hadde ball da.  Å få låne A-lagets kunne vi bare glemme. Vi brukte det søndre målet nede ved lekeplassen. Dette hadde sin naturlige årsak. Den andre siden av banen grenset til eiendommen til en kar vi bare kalte Kal Kula. Han var en røslig kar som på ingen måte likte å få grønnsakhagen sin bombardert med 3 er baller avsendt som vådeskudd fra lefsete joggesko. Skjedde dette kom han som ei kule ut av huset med onde hensikter og ballbeslag i blikket. Det var en uskreven lov at den som forårsaket dette katastrofetilløpet hadde ansvaret, og måtte starte spurten med en gang vådeskuddet var avgitt. I alle tilfellene som jeg var med på var det vi som vant. Noen ganger ikke med mer enn en meter eller to. Så var det å komme seg tilbake på riktig side av gjerdet mens `n Kal sto andpusten igjen og førte mørk tale over dalens oppvoksende yngel. I ettertid har jeg lurt på om`n  Kal kanskje synes denne «krigen» var morsom sjøl, og lot oss vinne?

Vi spilte som sagt mot et mål.  Felles keeper, og to lag.  Merkelig nok ble det sjelden noe bråk om reglene. Ved eskalerende diskusjoner ble keeperen konsultert som nøytral instans, og han ble som regel hørt. Vi lærte utrolig mye av dette spillet, og hadde det utrolig morsomt. Kampene varte til det mørknet, og alle vendte hjem til dusjing og kveldsmat.

Plassen og Berget ble for meg, og sikkert mange med meg, stedet hvor vennskap ble skapt, og midlertidig avsluttet.
Stedet hvor vi smågutta utviklet oss gjennom barndommen og inn i ungdommen. Og i og med at vi ikke fikk delta på de årlige fotballfestene, beholdt vi vår oppfatning av heltene på A-laget som de trygge og stødige forbildene vi en gang skulle erstatte…

Skrevet av: Alf Henning «Blackus» Sørensen