Vi begynner historien på Gullhaug. En liten grend med noen få hundre innbyggere. Stedet er i bunn og grunn en skogkledd, fjellknaus som noen innflyttere har valgt å plassere en hel haug med ferdighus på. Husene får du i alle fasonger og størrelser, og i alle mulige farger. Det er liksom så merkelig det hele. Det er glatt opp dit om vinteren, humpete veier, ja hele stedet gir deg liksom et inntrykk av: «kom deg vekk, dersom du ikke bor her!» Og blir man kjent med folkene som bor der, finner man fort ut at de også er litt annerledes fra oss andre. Ikke i negativ forstand, bare litt spesielle.

Ta for eksempel ved juletider. Alle ungene i Norge ønsker seg de kuleste lekene, den nyeste PlayStation, den feteste Laptop en eller noe dyrt ifra Apple. Alle barna gjør seg så søte de kan rett før jul, i håp om at deres ønsker skal oppfylles.

Sånn er det ikke på Gullhaug.

På Gullhaug ønsker alle ungene seg ski. Og har de ski, så ønsker de seg klassiske ski, eller skøyte ski. Staver i karbon, eller staver i aluminium eller staver med sånn trinse. Har de alt dette ønsker de seg skismurning, hodelykt, sekk, termos eller andre duppeditter som gjør at de kan være lengst mulig og mest mulig ute i skogen. Det er ikke unaturlig å se en to-tre år gammel pjokk fly rundt i skogen på egenhånd, terpe på ulike teknikker. Det er spesielt.

Men tror du ungene er ute i skogen for å hygge seg, kan du tro om igjen. De driver konkurranse, beinhard konkurranse. De kniver om å være den raskeste, tøffeste og sterkeste. Alder og kjønn er ingen begrensning. Den eneste begrensningen disse barna kjenner til, er når matpakken er tom og de må hjem til mor.

Slike unger blir til toppidrettsfolk, sjefer, ledere, direktører og konsulenter når de blir eldre.

Sindre Bjørnestad Skar var en sånn unge,

Ludvig Søgnen Jensen var en sånn unge,

Og Eric Pascual var en sånn unge.

En ting er felles for dem alle tre: De hater å tape, og gjør alt unntatt å jukse for å vinne, de er fra Gullhaug.

Eric føyer til: ”Jeg har for øvrig god kjennskap til Ludvig Søgnen Jensen og kan videreformidle at han trener ekstremt mye armer. Yndlingsøvelsen er bicepscurls. Så hvis man vil bli rask er det tydeligvis armene man må fokusere på. Vet også at han er ganske god kompis med Petter Northug Jr. Det er jo stort for Petter.”

I motsetning til de andre barna var ikke Eric noe særlig glad i langrenn, men så snart våren kom, og grusen på skistadion kom til syne, kunne du banne på at Eric stod der og trikset med fotballen, mens de andre barna drev med rulleskitrening. Eric elsket lærkula. Den lå liksom så godt på foten. Og best av alt, den trengte ikke noe vedlikehold slik som ski gjør.

Pappaen til Eric var så henrykt over at den lille gutten tok så godt vare på skiene sine. De ble liksom aldri slitt, mens fedrene til de andre barna til stadighet måtte ut å handle inn nytt utstyr. Med litt ekstra midler på sparekontoen kunne pappen til Eric alltids investere i en lærkule til sønnen som tok så godt vare på tingene sine.

Men årene gikk og ungene kunne etter hvert velge selv hva de ville bedrive fritiden sin på.

Eric valgte å dra til Bærum Sportsklubb i valget på et trygt sted å satse.

I Bærum jobbet Eric seg sakte men sikkert opp mot A-laget fra juniorfotballen. Her fikk han gleden av Tomi Markovski som hovedtrener. «en rolig og fin type, med mye fotballkunnskap» som Eric selv beskriver ham.

Eric utviklet seg… Vinnerskallen og den unike gnisten gjorde at han fikk hele 30 kamper for A-laget til Bærum. I all hovedsak spilte Eric da en venstreback/stopperrolle på denne tiden. Noe lagspillerne på Lommedalen vet han mestrer godt.

Det største øyeblikket Eric har fra Bærum tiden var da han som venstreback spilte samtlige 90 minutter mot eliteserielaget til Strømsgodset i cupen. Bærum vant hele 3-1 hjemme på Kadettangen.

Men årene gikk og i 2011 ble Eric hentet av daværende Lommedalen trener Trond Nilsen. Samtidig som dette skjedde, foregikk det en økonomisk kollaps i Hauger, som gjorde sitt til at Lommedalen fikk signert store navn som Stensen, Jatta og Wilsgård. Alle var gode kamerater av Eric Pascual. Fremtiden var sikret og forholdene var lagt til rette….trodde fansen….

Men året etter valgte Eric å dra til hatklubben Drammen FK. Sinnene stod i kok på Ølmyra. Den engang så høyt elskede Eric var nå “snakkisen“ i bygda.

Drammen FK hadde ansatt en tidligere læremester av Eric, Øystein Garborg som hovedtrener. En fotballsmart og kunnskapsrik mann.

«en jævlig god lytter, ja en generelt fin fyr» kan Eric fortelle oss.

Men oppholdet i Drammen skulle ikke vare lenger enn en sesong. Birkebeineren FK snappet tak i ballkunstneren og ga ham kontrakt etter et år i “byen med de mange broer“.

Kun i 6 måneder ville Eric være i Birkebeineren. Det handlet ikke om penger eller status. Ja, det var lang reisevei, men det var aldri problemet. Eric ville hjem. Hjem til Lommedalen. Hjem til de nystekte vaflene til Greta. Hjem til Gullhaug!

Nå var det en ny mann bak roret i Lommedalen. Og David Hansen tok Eric imot med åpne armer.

Eric har følgende å si om sesongen som er rett rundt hjørnet:

Jeg gleder meg til å spille kamper som teller igjen med denne gjengen. Mange lag har høye ambisjoner i år.  Jeg tror den største favoritten i årets avdeling er Drammen FK som har forsterket laget kraftig, blant annet med flere spillere fra min forrige klubb Birkebeineren. Jevnaker blir også sterke utfordrere. Samtidig vet alle hvor rå Benny Olsen er, så Modum kan man aldri avskrive.  For vår del har vi bygd opp et lag med en sterk teamkultur – en sterk samlet gruppe. Hver og en ønsker å bidra for sidemannen. David har gjort en fremragende jobb med å få ut det beste i hver enkelt. Flere spillere har tatt steg i vinter. I sesongen 2014 skal man holde et godt øye med Sigvald Stensen, bedre kjent som ”Elgen”. En kontinuitetsbærer i klubben som er mitt tips til å bli årets spiller. PC melder at han er i knallform på hver trening og jeg kan ikke si meg uenig i det. I tillegg er Erik Benjaminsen en klassespiller som kommer til å trylle gjennom hele 2014.

Ønsker venner, fans, bekjente og andre som ønsker å følge oss, velkommen til Lommedalen. Vi skal spille en type fotball som oser positivitet, humør og glede. Vi skal spille med hjertet utpå drakta for alle dere som heier på oss. Forhåpentligvis gjør vi en kjempesesong!

Takk.